I sitt innlegg i dag mener jeg Steinar Lem bommer totalt når han nå går til angrep på ikke-vestlige innvandrere og fremmer norsk kultur som om det var noe som var i ferd med å dø ut. Først og fremst burde han kanskje prøve å definere hva kultur er. Han sammenligner folks holdninger til norsk kultur med forholdene til tibetansk kultur som jo alle er enige i ikke må utslettes av Kina, men Norge er vel ikke okkupert av et mektig naboland?
Kultur er som mange har påpekt i dag, noe dynamisk, noe som forandrer seg hele tiden og som er i tiden. Man kan ikke velge seg en epokes kultur og si at denne vil vi verne om. Det Lem snakker om er en kultur fra 1950-tallet, hvor nordmenn var hvite og hadde bodd her i alle generasjoner, så blander han det sammen med det humanistiske og demokratiske synet og likestillingen og menneskerettighetene vi har i dag og mener at det er dette vi skal ta vare på. Men Norge er allerede et flerkulturelt sammfunn, med alle de fordelene og utfordringene det fører med seg. På Rights.no skriver han også at "en importert kvinne, kanskje fra Thailand eller Russland kan stenges inne, holdes unna språkopplæring, mishandles." Faktum er at kvinner kan mishandles uansett hvor hun kommer fra, men uten oppmøte på obligatorisk språkopplæring vil hun ikke få fornyet oppholdstillatelsen i Norge. Jeg er forundret over hvordan han kan velge ut enkelte eksempler som dette og totalt generalisere en stor gruppe mennesker.
Og han generaliserer videre: "Femtenåringer som er sendt hit som ankerbarn og får en fryktelig barndom på asylmottak har som regel kontakt med slektninger både i opprinnelseslandet og i Norge, men forbud mot å si det. Så bør de kanskje sendes til institusjoner i hjemlandet hvor irriterte foreldre vil hente dem. " Her er han med på å spre utbredte feilaktige holdninger. Dette er så tragisk. Mennesker som bare leser avisene tror ofte at de fleste barn som bor på asylmottak og er alene uten noen fra sin egen familie i nærheten er såkalte ankerbarn! Jeg kjenner tilfeldigvis til en del av disse historiene gjennom faddere fra flyktningehjelpen. Mange barn har mistet alle gjennom krig og konflikt og under de mest dramatiske omstendigheter kommet til Norge. Her opplever de så holdninger som mistenkeliggjøring og de blir sett på som snyltere og lykkejegere. Dette er ikke en kulturnasjon som Norge verdig. Hvis ikke norsk kultur skal handle om å vise medmenneskelighet til de som lider, vise verdighet ovenfor mennesker med andre trosretninger, klesdrakter, matvaner og hudfarger, så er vel ikke den norske kulturen mye å samle på. Som Thomas Hylland-Eriksen riktig påpeker så er ikke den norske kulturen Lem snakker om norsk, men europeisk og stammer fra opplysningstiden. I Kongeriket Norge har vi hatt disse verdiene i én generasjon og har allerede klart å opparbeide oss et usmakelig hovmod. Tror man virkelig at det hjelper? Tror man at fundamentale muslimer får lyst til å sette seg inn i norske verdier da? Får man lyst til å kaste hijaben, bli mer sekulær, endre holdninger til likestilling og homofili av hele tiden å bli hetset i debattforum, hundset av Siv Jensen, mistenkeliggjort og uglesett i norske medier?
Jeg tror ikke dette hjelper! Jeg tror det bare bidrar til mer rasisme, mer lukkethet i miljøer vi helst ser at er åpne, mer patriotisme og nasjonalisme, både hos nordmenn og innvandrere. Jeg skulle ønske vi hadde en debatt som ikke alltid måtte være sort-hvit, en debatt som ikke styres av arrogante, egoistiske og generaliserende holdninger fremmet av Siv Jensen, Hege Storhaug eller andre som tror de vet hva de snakker om. Jeg skulle ønske at mennesker på venstresida også kunne finne et pusterom til å slippe å hele tiden forsvare minioritetene mot hodeløse påstander og fordommer og at vi heller kunne hatt en reell integreringsdebatt hvor vi virkelig kunne diskutere religion, både islam og kristendom, uten å samtidig rekruttere til Frp.
