Obama, at last!!

En fantastisk seremoni og en fantastisk framføring av Beyonce som synger Etta James berømte At Last (hun synger definitivt bedre enn presidenten danser). Symbolverdien er stor og alle de konservative bloggerne jeg vet om som i disse dager forsøker å vitse om Obama som den nye Messias virker som bitre tapere. Hva er vel kjedeligere enn vitsene til konservative høyreradikale som egentlig ønsket seg en eldgammel krigshisser til president og et nevrotisk vrak av en visepresident som ikke engang visste at Afrika er et kontinent og ikke et land? Jeeezzzz!! Nei, ingen kan ta gleden fra meg om at Obama er den første svarte presidenten i USA og derfor et stort håp for hele verden om at forandring faktisk er mulig. Det har også vært de konservatives store argument i lang, lang tid, om at det å tro på forandring er naivt... Hehehe. Det er litt av et framtidshåp, gitt. Morgenbladet refererte for noen uker siden til nettstedet edge.no (som igjen refereres her) som hvert år stiller ett spørsmål til forskere og andre intelektuelle. I år ble Brian Eno stilt årets spørsmål: "hva kommer til å forandre alt"? De fleste svarer visstnok noe med teknologi eller noe innen vitenskapen, men Brian Eno svarte: "Følelsen av at alt uunngåelig blir verre". Og det er kanksje det skumleste av alt. Hva hvis alt håp for fremtiden forsvinner? Hva hvis folk slutter å tro på at forandring er mulig? Ville ikke det bare bane veien for mer egoisme og en umiddelbar tilfredstillelse for den enkelte istedenfor invisteringer i framtiden? Jeg grøsser! Nei, valget og innsettelsen av Obama er noe av det beste som kunne skjedd med verden akkurat nå, spør du meg! Ikke nødvendivgis fordi jeg tror at politikken i det store og hele kommer til å forandre verden, men i det minste fordi det gir folk et framtidshåp og en tro på framgang. Det er ikke så rent lite i seg selv.